Respirasjon

Lungene er det sentrale organet i respirasjonssystemet. De to lungene ligger i brysthulen, på hver sin side av brystskilleveggen (metadiastinum). De har form som tresidige pyramider og hviler på mellomgulvets to kupler. Invendig i lungene finner man bronkietreet som inneholder mange millioner lungeblærer (alveoler) og er ansvarlig for blodets tilførsel av oksygen og avsetning for karbondioksid (CO₂). Denne prosessen som er absolutt nødvendig for stoffskiftet.

Den viktigste respirasjonsmuskelen er diafragma ( mellomgulvet), som innerveres av nervus phrenicus fra plexus cervicalis.  Ved vanlig respirasjon benyttes også interkostalmusklene.  Mindre viktige respirasjonsmuskler er musculus pectoralis major og musculus sternocleidomastoideus.  Disse musklene kalles hjelperespirasjonsmuskler.  De brukes normalt lite, men ved en del lungesykdommer, som for eksempel anfall av asthma bronchiale, tas de i bruk for å lette respirasjonen.
Ved kontraksjon av respirasjonsmusklene utvider brystkassen seg, og lungevolumet øker.  Dermed synker trykket i lungene, og luft trekkes inn.  Ekspirasjonen foregår passivt ved at respirasjonsmusklene slappes av. Dermed blir brystkassen mindre og luften strømmer ut.

Respirasjonen sørger for at det hele tiden er et høyt oksygentrykk og et lavt karbondioksidtrykk i alveolene.  Alveolene er tett omgitt av kapilærer, slik at blod og luft kommer i nær kontakt. Oksygentrykket er høyere i alveolene enn i kapillærene, og oksygen (0₂) diffunderer derfor over til blodbanen.  Slik tilføres blodet oksygen som kreves til forbrenning av næringsstoffer.  Samtidig avgir blodet karbondioksid (C0₂) som er dannet ved forbrenning.  Det skjer også ved diffusjon.  Karbondioksidtrykket er høyere i det venøse blodet enn i alveoleluften, og gassen diffunderer over til alveolluften.
I tillegg til å sørge for gassutvekslingen bidrar lungene aktivt i reguleringen av syre/base-balansen ved å regulere utskillingen av karbondioksid.

Hovedsymptomet ved lungesykdom er dyspne (anstrengt åndedrett, tung pust). I lette tilfeller, og i tidlig fase, forekommer dette ved aktivitet, men i mer alvorlige tilfeller også i hvile. Ved alvorlig lungesykdom blir blodet dårlig oksygenert.

De mest utbredte lungesykdommene
- KOLS (Kronisk obstruktiv lungesykdom), som er en fellesbetegnelse for en gruppe progredierende sykdommer som fører til gradvis økende obstruksjon i nedre luftveier (f. eks. kronisk obstruktiv bronkitt, lungeemfysem). Obstruksjonen er bare delvis reversibel (dvs. FEV-1% <80% av forventet verdi selv med optimal behandling).
- Asthma bronchiale

Men også Sykdommer utenfor lungene kan også føre til nedsatt funksjon av lungene, som f.eks. neuromuskulær sykdom.